A-Laget, by:Larm Teltet, Thursday 18:00
A-Laget, perhaps Bergen’s most underrated act, has yet to blow up outside of their hometown. While their buddies Lars Vaular and John Olav Nilsen were recognized last year, A-Laget are still their little brothers. They have yet to deliver the goods promised by their debut album and mixtapes. Unfortunately, the crowd were virtually non-existant, with only a handful of loyal fans up front. There was also something lacking soundwise – the vocals were too sharp, almost drowning out the backing track.
But watching A-Laget is a joy. Their positive and energetic performance fits well with their charming vibe and cheeky lyrics. Vågard and Girson, Lars Vaular’s charismatic sidekick, are energetic and poignant on stage, while Pete’n – arguably Norway’s best rapper, known to be shy on stage – seemed to disappear behind his buddies. If they deliver like this on Saturday – a later show with other hip-hop artists and a less sober crowd – they WILL bring the house down.

Asha Ali (S), Blå, Thursday 21:30
Starting out the night at any venue can be hard, yet Asha Ali performed well to a half-full Blå. Her strict Swedish-looking band were brought to life by her eclectic and charming stage appearance. At once introvert AND extrovert, she is a Swedish pop princess with a rough and warm edge. Yet, the strong 80s influences in the music – the double beat and strong bass and drums – felt static, it felt like we were waiting for a climax that never came. After all, U2 are nothing without their big choruses. And at times, only Ali herself saved the band from becoming that kind of boring. In the end, she is certainly someone to look out for – Americana from a Swedish point of view.

Thomas Eriksen, Blå, Thursday 22:30
Internationally, we’ve seen producers take to the stage with great success. In many ways, Thomas Eriksen is considered Norway’s answer to the likes of Kanye West and Pharrell. But unlike his American counterparts, he’s not a rapper. Writing and producing for many of the biggest pop-acts in the country, he’s finally decided to step on stage. It’s arguably a daunting task, and the crowd was both curious and suspicious. The major issue with the show was the sound, someone did not do their job, making Eriksen’s and backup-vocalist (and pop star) Elisabeth Carew’s voices barely audible through most of the set. The band seemed almost unrehearsed at times, and while Eriksen showed his deep-seated duality; the standing and seated Thomas Eriksen, neither delivered fully. But despite major technical fumbling and bad sound, Eriksen’s pop sensibilities do shine through. And as an audience member shouted out: “We still like you – flaws and all.”

Jabaman, Blå, Thursday 23:30
Norwegian reggae. We’ve seen a surge of this music the last couple of years, spearheaded by Raggabalder and Jah Ark Manifest. What is perhaps surprising about Jabaman is that he hails from Tønsberg, and not Bodø. Jabaman was a finalist in NRK P3s Urørt-competition, and somewhere along the line he’s been described as “the most happening reggae artist in Norway”. This in a country that spawned Nico D, who reached #1 in the Jamaican charts this winter. So does Jabaman measure up? In a word, yes. Bringing nu roots to the audience with huge confidence, he is more accessible than his Norwegian counterparts. On classic riddims like “Mister Brown”, his sidekick almost outshines him, but Jabaman takes it back and brings it hard on his radio hits “Row This Boat” and “One More Time”. The audience was dancing. Good times all around.

Line Larsen, Sentrum Scene, Friday 21:00
Line Larsen may easily be brushed off as yet another singer songwriter in the tradition of all other pretty blonde women with guitars. And as she entered Sentrum Scene, it seemed like that was all she was. But Larsen has an ace up her sleeve – she has a great backing band. Especially the drummer and bass player deserve honorable mention. Larsen has a beautiful voice, and she sings pretty melodies, but sometimes drowns in her own arrangements. When you try to make every song epic, it all feels a little strained. Larsen’s take on adult contemporary is interesting, but needs some inspiration. Finishing her set with major echo effects was a little too over the top. Yet, as the crowd trickled in little by little, things settled into a nice vibe. Because that’s what Line Larsen is, nice, and sometimes nice is all you need.

Nils Bech, The Villa, Friday 23:30
Rounding off Fysisk Format’s label night, Nils Bech may seem a strange fit. But he is also a perfect choice. His elegant pop, accompanied by Bendik Giske’s strong saxophone (and Mac) produced electro tracks that are oddly different, yet extremely catchy. His performances range from a cappella songs in art galleries to contemporary pieces at the opera. And yet, in the basement of The Ville, he always comes into his own. Last night was no different, Bech and Giske brought pure energetic dance music with a strong emotional edge that charmed everyone in the crowd. Playful and cheeky, his stage performance proved his strong showmanship and Giske played along beautifully with Bech’s artistry. The new single “Look Back” worked well, and the showstopper “Contemporary Dancing” did just that. Truly an amazing show from perhaps the best artist by:Larm has had to offer so far.

Sport er rare greier. For oss ikke-så-spesielt-interesserte blir idrett som oftest ignorert, inntil sportsnyhetene plutselig slår til med en nyhet som belyse andre problemstillinger i samfunnet enn de statistiske. Hvorvidt Norge ligger på medaljetoppen i neste OL er trolig ikke det mest presserende problemet vi har idag. Når skøytesporten da smeller til med å sparke landslagstreneren etter anklager om seksuell trakassering, frigjør det mye undertrykket sportsdebatt. For her er jo en sak som gjelder den norske moralske standard! Peter Mueller har ifølge nyhetsmedia trakassert opptil flere andre tidligere skøytetalenter. Og Maren Haugli fremstår mer og mer som et noe ufrivillig offerlam, og som et eksempel til etterfølgelse.

Det er en selvfølge for oss at seksuell trakassering ikke skal forekomme innen idretten. Det står i strid med idrettens verdier. Og Haugli fortjener offentlig oppløfting, å fremme påstander om seksuell trakassering innen mannsdominerte miljøer tar massivt mot. Men denne saken belyser en annen sak, noe vi ofte overser i vår glød etter å fremstå som en respektfull likestilt nasjon (vi med). Vi overser at Müller er amerikaner. Til tross for sine år i den norske idrettsnasjons tjeneste, er han fortsatt amerikaner. Og amerikanere banner. Det gjør de fleste, faktisk, kanskje bortsett fra indianerne og japanerne (sånn i utgangspunktet). Men amerikanere banner ordentlig stygt. Hvorfor kalle dette en “sak”? Svekker dette på noe vis Skøyteforbundets avgjørelse om å sparke landslagstreneren? Nei. For all del, seksuell trakassering kan ikke unnskyldes på noe vis. Men når obskønt språkbruk innen idretten (både på og utenfor banen) dukker opp i media slår det undertegnede at våre obskøniteter ikke er alles. Og at andres ikke er våre. Uten sammenligning med Hauglis opplevelser forøvrig er obskøn språkbruk i treningsøyemed ikke noe nytt. Amerikanske trenere, på profesjonelt- og skolenivå banner så det ljomer i tinnitusen. De må kanskje unnskylde seg offentlig om de kommer borti en mikrofon, men stort sett er dette en vanlig del av trening. Når da Rikke Jeppson kaster seg på trakasseringstoget og forteller at hun ble skjelt ut av Mueller, er det om enn trist, ubehagelig og beklagelig, ikke samme sak som Haugli fremmer. Det kan faktisk rett og slett være et eksempel på språklig kulturkræsj.

Ifølge språkhistoriker Geoffrey Hughes ( se f.eks. An Encyclopedia of Swearing) har banning i det engelske språket, spesifikt amerikansk gått gjennom et skifte fra at religiøse banneord (av typen “hell” og “damn”) har blitt på mange måter ufarliggjort, og hvor tabuet omkring bruken av kroppslig- og seksuelt relaterte obskøniteter, som “shit”, “mother-fucker”, “cocksucker” og ikke minst “cunt” og “fuck” etterhvert har blitt mindre. Den nye kategorien tabu er etnisk relaterte ord som “nigger”, “kike”, “wetback”, “towelhead” og lignende. Utropsord for fremtiden, detta.

Dette tilsier selvsagt ikke at vi må omfavne språkbruken til Mueller. At utøvere bryter sammen og føler seg respektløst behandlet kan ikke unnskyldes. Men det kan kanskje forklares. Hertillands banner vi nok fortsatt mest med Gud. “Faen”, “helvete”, “jævla” osv. Men du har nok hørt det komme forlengst. “Fitte”, “pikk”, og la oss ikke glemme den nordnorske favoritten “hæstkuk”. Når en setter sammen den i norsk sammenheng eksplosive kombinasjonen av amerikansk coaching-tradisjon og obskøniteter, da synes kulturforskjellene mellom USA og Norge plutselig store. Vi drukner daglig i amerikansk populærkultur, nesten til det punkt hvor vi ikke lenger ser andre forskjeller enn de politiske og kanskje religiøse. Hvordan kan vi ha så ulike sportslige og språklige tradisjoner?

Sport er rare greier. Plutselig setter Sportsrevyen fingeren på noe vi forlengst har glemt å tenke over. For samme hvor mange amerikansk fotball-lag vi får i Norge, vil idrettskulturen her forbli totalt ulik den i USA. Norge vil aldri vinne World Series i baseball. Og Drillo vil vel aldri kalle John Carew for en “homofitte”? Vil han?

I superheltenes verden finnes det flere sterke, selvstendige og hyperseksualiserte kvinner. Den man oftest nevner først er Wonder Woman, en kvinne basert på feministiske prinsipper (faktisk!), men som iløpet av karrieren bytter ut ønsket om egenutvikling og selvstendighet mot å stå klar med en dry martini når mannen kommer hjem. Til tross for at kvinnelige superhelter er slagkraftige og selvstendige, fremstår de oftest, og naturlig nok, som karikaturer av rollen de spiller. Men er det ett sted superheltene har tvetydigheten i behold, er det hos Marvel, og spesielt blant mutantene vi kjenner som X-Men.

Det yngste medlemmet av Marvels X-Men, Kitty Pryde kan virke som en uventet krigerprinsesse. En ung jente som kan gå gjennom vegger. Kitty er seriens barnlige komikk, der vi ikke møter farer, der vi møter tenåringens hybris og følgende fall. Først den kjedeligste av alle superhelter, sky, uskyldig og håpløst forelsket i en stålmannen (Colossus, den enorme russeren som faktisk blir til stål). Og når Colossus faller for en utenomjordisk skjønnhet på en av de mange utflukter superheltene tar til verdensrommet, blir Kitty forlatt og rømmer superheltkollektivet.

Det interessante med frk Pryde er hvordan hun iløpet av sine første år som superhelt utvikler seg, og hvordan hun gjennom oppveksten som heltinne kjemper mot og for mennene i livet sitt. X-Men-leder Storm lever i stor grad et nesten karikert sterkt-kvinneliv, hvor lederegenskapene og styrken hennes gjør henne nærmest isolert i forhold til det annet kjønn, hvor hennes værrelaterte superkrefter og tidvis religiøse forhold til Moder Jord resulterer i surrogatmødring for Kitty, som igjen manifesterer hennes ikke-private forhold til mennene i livet. Kitty, derimot, har forhold til menn. Ikke bare hjerteknuseren Colossus, men også til alles favoritt-X-Mann Wolverine. Der vi i filmatiseringen av superheltsagaen så et nærmest familiært forhold mellom Wolverine og Rogue, plasseres Wolverines følelser i serien sterkere til hans forhold til Kitty, den unge uskyldsrene som forsøker å finne sin plass i verden. Kitty har også en ubrukelig biologisk far, Carmen Pryde, og la oss ikke glemme sjefen selv, Professor X – Charles Xavier. Iløpet av en av de beste X-Men mini-sagaene: Kitty Pryde And Wolverine, får hun en FEMTE farsfigur; Ogun.

Vi skal ikke gå i detalj på den nevnte sagaen der Kitty til slutt finner sin rolle, det sentrale her er at Kitty i møte med sin biologiske fars mørke side, sin elskers svik og en ny (og ond!) læremesters plan om å gjøre henne om i hans eget bilde, når en ny innsikt i selvet. Hun går ikke lenger bare gjennom vegger og på luft, og hun gjør mer enn å kjempe med sverd. Hun er større enn summen av delene. Når håret klippes av og hun må beskytte sin eneste reelle farsfigur, Wolverine, er hun ikke lenger Kitty Pryde eller Ariel eller Sprite, aliaser hun tidligere har forsøkt uten særlig hell. Hun er Shadowcat. Ingen tilfeldighet, for som hun roper til en av sine mange fedre: “I’m not a kitten anymore!” Kattungen er voksen. En voksen katt er et elegant rovdyr, og rovdyret trenger hverken en partner, en lærer, eller en venn som surrogatfar. Rovdyret er krigerprinsessen.

Det sies at omtrent fem prosent av befolkningen er homoseksuelle. Med rundt regnet 400 spillere i norsk seriefotball er det underlig at ingen av dem er åpent homofile. Homofobi sies å være utbredt i kvinnefotballen, men til tross for det er det mange åpent lesbiske spillere i Norge. I norsk seriefotball har ingen kommet ut av skapet. Spiller ikke homofile fotball?

Det gjør de jo. Ifølge Landsforeningen for lesbiske og homofile slutter mange med idretten sin før de når toppnivå nettopp fordi det er vanskelig å skjule legningen sin. Å velge å bli i skapet er kanskje ikke så overraskende, abre se på fotballmiljøet utenfra: Norske fotballspillere blir ofte tatt frem som eksempler på unge menn som vet å ta vare på seg selv. De liker å pynte seg, rett og slett. Og de blir mistenkeliggjort på grunn av det- Moldes Magne Hoset er kjekk, har langt hår og går gjerne med håndveske. Det har han fått svi for. Allsang på tribunen og platte punchlines på Håvard Lilleheies “Man Show” har spottet Hosets utseende og satt spørsmålstegn ved legningen hans.

Kan Hosets lek med accessorier på noe vis virke truende for fotballens maskuline image som sport? Å svare ja må vitterlig være å undervurdere sporten fullstendig. En venn av meg kommenterte at det er rart at i et så mannsdominert miljø som norsk seriefotball ser halvparten av spillerne ut som jenter. Han refererte til det som gjøre kalles “metroseksualitet”. Heterofile menn som såkalt “tar vare på utseendet sitt”. I det minste kan man påstå at mange av spillerne forsøker å være metroseksuelle, til tross for at det fleste stort sett ender opp med å se harry ut. Hårspray og solarium gjør tross alt ingen moteløve.

Fotballsupporterne fremstår ofte som hypermaskuline i forhold til spillerne selv. Men den maskuliniteten de forventer av seg selv og som spillerne kanskje tror supporterne forventer av dem, er ikke uforanderlig. Å pynte seg til kamp er hverken et tegn på seksualitet eller styrke.

Kroppslig opptreden derimot, kan være vanskeligere å bedømme fra utsiden. Da Sandefjords Espen Nystuen i sommer tok lagkamerat Fenan Salcinovic bakfra og jokket på ham mens han takket for Sandefjord-målet i bønn, var det ikke bare uheldig religiøst. Det ga også en eim av homoerotikk som Nystuen måtte beskytte seg mot.

Det er unektelig noe homoerotisk over elleve menn som gjerne slår hverandre på rumpa etter ha fått ballen pent plassert i mål. Om de skal jokke på hverandre i tillegg, åpner det for spørsmål spillerne kanskje ikke vil svare på. Nystuen presiserte overfor adressa.no at han ikke hadde for vane å ta mannlige kollegaer bakfra. Så han er altså ikke homofil. Bare så du vet det. Ikke homofil.

Men hva hadde skjedd om han var det? Hadde motstanderlagets supportere ropt stygge ting? Hadde lagkameratene hans vært redde for å miste såpen i dusjen? Jeg tror ikke det. Det er snart 20 år siden Justin Fashanu kom ut av skapet, som første spiller England. Han begikk selvmord i 1998, ifølge rettslegen en følge ikke bare av siktelsen mot ham, men også av uthengingen han ble utsatt for som åpent homofil. Vi kan kreve av fotballmiljøet at det er annerledes idag.

Konsumprisindeksen økte 4,5% fra august 2007 til august 2008. Det er dyrere å leve. Jeg føler det på kroppen. Når forelegg og husleie er betalt, sitter man knapt nok igjen med nok kroner til å fylle opp barskapet før neste videokveld (er det Boyz n the Hood som er neste gang?). Det er kun et svar på misæren: Svenskegrensen. Et deprimerende prospekt i seg selv. På Systembolaget i Strömstad fyller joggebuksekledde østfoldinger opp kurven til helgens strabaser. Utvalget er preget av prisobservante nordmenn, det er tomt for alle de billigste vinsortene. På en helt vanlig onsdag. Norske ungdommer skriker ut “HÆ? Jeg ser bare rosévin, jeg nå. Skukke vi ha rød?” mens de kjapper seg så godt de kan, fryseposer varer ikke for evig, tross alt. Da det andre bolaget åpnet litt utenfor Strömstad sentrum, trakk trolig lokalbefolkningen et lettelsens sukk. Nå kunne i alle fall noen av de kjærkomne besøkende snu og kjøre hjem igjen før de var passert utkanten av byen. Og det gjorde vi. Snudde, og kjørte rett til Nordbysenteret.
Rett inn på Gottebiten. Hvor barn får angstanfall og dåner av for mange inntrykk. Hvor E-stoffene flyter fritt rett inn i blodårene dine. Hvor kvalmen tar overhånd, hvis ikke krampa tar deg først. Akk, Gottebiten. Der Svinesund sjarmerer med Norges største pornobutikk, og potatismos med grillkrydder, kveler Nordbysenteret deg med alle butikkene du ikke hadde trengt å handle i. Et kjøpesenter i ingenmannsland, hvis største salgsvare er kyllingfilet, tobakk og smågodt i løsvekt.

Mismotet som omfavner en idet man forlater byggeplassen, hvor enda et kjøpesenteret er under oppføring, resulterer i en livstretthet som er enten a) konsumentsamfunnets endelige løsning, den eneste måten å unngå konsum av unødvendige produkter er tross alt døden, eller b) en bivirkning av en sukkeroverdose på hell. Uansett sitter man igjen med en tom følelse på slutten av dagen. Tanken på menneskets overforbruk av søppel er såpass nærliggende at den letteste løsningen som vanlig er rus. Man må drikke opp kvoten for å glemme Systembolagets klamme berøring. Misantropien. Det er høst.

Naturen spiller kulturen et puss. Sanden i syden vaskes bort med samme økende omfang som tilreisende som lander på butte flyplasser presset inn i en skrent. Er det ikke sand i Syden, kanskje? tenker du. Joda. Det er jo det. Jeg la personlig merke til hvor forjævlig mye sand det er på Gran Canaria i vinter da jeg forsøkte å hvile under en parasoll. Det tok omtrent 20 sekunder før hele meg var dekket av sand. Sand på vei ut i havet. Hvor skal sanden, tenker du kanskje? Den vil trolig hjem, tenker jeg. Hjem til Marokko. Marokko, et land i vekst.
Når marokkanerne bygger infrastruktur for å betjene den voksende befolkningen, har de måttet se utover seg og sitt. Ut mot havet, kanskje. Bygg- og anleggsbransjen er i vekst, og handelen følger på. Hva har Marokko å tilby? tenker du vel. Sand. Masse sand. Store mengder fin sand har blitt solgt og eksportert til Kanariøyenes strender. Tenk den! Der tok de jammen rassen på Vest-Sahara nok en gang. Fy faen. Ikke bare selge sin egen sand, men andres også. Dårlig stil. Jeg har dog fått litt marokkansk sand inn i leiligheten min gratis. Da min mormor gikk bort, arvet jeg hennes marokkanske messinglampe. Kjøpt på en ferie for flere tiår siden, har lampen til mormor stått på et messingbord like ved Sognsvann sånn ca. akkurat like lenge. Da den flyttet hjem, løsnet den såvidt, og ut rant det sand. Fin sand. Som sikkert kunne gjort seg på Kanariøyene akkurat nå.
Lampen er blitt bulket og laus med årene, men er fortsatt tiltrekkende (ikke ulikt de menn og kvinner jeg kjenner som har bikka 30 uten partner). Og jeg tror det fortsatt er litt sand igjen i den. Om marokkanere kommer på døra mi, vet jeg hvertfall hvorfor. De vil ha sanden tilbake for å bygge ny motorvei.

Vest-Sahara tok dere kanskje, men lampen min får dere aldri!

Grenland er mitt nærmeste og kjæreste ferieland. Hvorfor dra hele veien til Danmark når du kan oppleve minst like intenst joviale folk i Telemark? I Grenland sies det stadig ting som “Nå kosær vi vårs!”, “Åssen ærikke’a?” og “Går’e an å ha’re så bra, jeg bare spør”. Det er umulig å ikke la seg rive med. I Grenland er det alltid et par grader varmere enn i Oslo, og det er omtrent alltid fint vær. I Grenland spøtter’em ikke i glasset. I Grenland er det alltid kæffi å få, og dem tar seg tid til å pråte om dagliglivet. Ungæne og kjerringa og sånn. I Grenland er en benk en krakk og en krakk fortsatt en krakk. I Grenland koster en dritkjip kaffe latte 36 spenn, men du kan bare få tak i den før klokka 17. I Grenland har 23-åringer eget hus med båtplass. I Grenland heter ghettoen Gulset {Gursjett}, men det er aldri mer enn to kilometer til nærmeste barnelege. I Grenland sykler ungæne mer enn gjerne en time for å bade på Olavsberget, til tross for at tjerna på Gulset er rene tidlig på forsommeren. I Grenland er det stor skepsis til storbylivet: “Nei, asså, oslogryta, det er jo bare trancedance og voldtekter, det. Det ække no’ for vårs, nei. Da ha’vi’re bedre hær!”